Zagoria

Sivota og svømming rundt geit-øya

Vi dro for å oppdage Zagoria med to terrengsykler i sekken og relativt liten kjennskap til området eller hva som ventet oss. Planen var å starte i Sivota og tilbringe tre dager ved sjøen. Vi så for oss blått hav, klipper og solnedganger. Deretter skulle vi fortsette til Ioaninna for å sykle i Zagoria, og så avslutte i Mikro Papigo. Et sted som ut fra bildene lignet en europeisk versjon av Grand Canyon, bare med skog.

Sivota var akkurat så gresk og blått som vi hadde sett for oss. Vi bodde på Sivota Retreat – powered by Playitas, som ligger på en liten høyde vendt mot en liten bukt. Frokostbuffé med utsikt over «geit- øya» og alle morgenfugl-badeentusiastene som vadet over sandbanken mellom øya og fastlandet.

Det ble organisert en svømmekonkurranse rundt geit-øya, noe jeg ville være med på. Jeg var forberedt på en ganske rolig tur der man svømte sammen rundt øya.

Men da det nærmet seg start om morgenen ble en fløyte og en notatblokk hentet frem og med det våknet konkurranseinstinktet mitt! Det er selvfølgelig det en offisiell rekord for svømmeturen rundt øya, men omtrent halvveis ble alt som heter konkurranse glemt selv for meg. Der ved den ene enden av øya må man svømme gjennom et naturlig hvelv med klipper og inn i et slags skjult basseng.

Det var så mektig at jeg bare måtte stoppe opp og ble mektig irritert over at jeg ikke hadde med Virb-kameraet. Det fikk klare seg med noen mentale bilder av denne utrolig vakre svømmestrekningen. Calle møtte meg på SUP det siste stykket, og da jeg kom i land byttet jeg ut svømmebrillene med et SUP-brett og ble på det resten av formiddagen.

Noen av dagene dro vi opp i høyden med terrengsyklene. Vi fant fine grusveier og kunne se hvordan kystlinjen så ut fra øverst på fjellet ved mastene. Det var ganske bratt og en ordentlig klatretur, men utsikten fra toppen var vel verdt strevet.

Ioannina – sykkelparadis for fjellgeiter

Litt brunere og mette på saltvann tok vi leiebilen til destinasjon nummer to – Ioannina. Calle kjente seg litt uvel, så han fikk kjøre bil, lese kart og være fotograf de neste to dagene. Perfekt for meg som fikk oppleve en helt fantastisk runde gjennom et område med fjell, daler og serpentinveier uten sidestykke. Et ordentlig paradis for landeveissyklister, og uten trengselen på Mallorca eller Gran Canaria.

Dag to hadde Calle funnet en vei som slo alle rekorder når det kom til svinger. Den kunne ikke gjøres som en runde, men vi bare måtte teste veien likevel. Helt øverst fant vi en liten kafé der vi fikk i oss en kaffe før vi trillet ned igjen. Fra den østre siden av Ioannina dro vi så mot den albanske grensen bort til den vestre delen av regionen. Et sted som ser litt ut som en blanding av Alpene, Grand Canyon og Hellas. Vikosravinen er ifølge Guiness rekordbok verdens dypeste ravine. Det er mektig, ekstremt mektig!

Vi innså at vi måtte undersøke dette stedet nærmere og begynte med å kjøre til den østre delen, der turen som går gjennom hele ravinen starter. Etter en lunsj i den søvnige lille landsbyen Monodendri syklet vi opp til utkikksplassen Oxia hvor man får en fantastisk utsikt over hele området. På veien går man forbi et varselskilt som opplyser om at man fortsetter på egen risiko – på den andre siden av det lille rekkverket oppdaget vi et fritt fall på nesten 1000 meter ned til bunnen. Det gjenstod en tøff tur til fots tilbake, sykkelsko med cleats på steinete fjellvegg var nok ikke det beste valget. Men wow – for et sted!

Vi fortsatte i bilen bort til den andre enden av ravinen, tok en lunsjpause i Vikos og slo leir ved Voidomatis-elva for et spontant bad under steinbroa. Må dog være verdens kaldeste vann!

I løpet av lunsjen hadde vi fått litt oversikt over hvor vi skulle, for vi kunne se både Mikro Papigo og storebror Magalo Papigo fra utsiktspunktet i Vikos. Man kunne også se turveiene som strekker seg ned fra byen til bunnen av ravinen for så klatre opp igjen til Vikos som trapper. Calle begynte å bli synlig rastløs da han slo fast at turveiene sannsynligvis var syklingsbare.

På loffen gjennom byene

Veien opp til byene på Papigo var spektakulær. En syklists drøm (i hvert fall om du er av det slaget som liker fjell) og et mareritt for den som blir bilsyk. Mellom byene gjorde vi enda et stopp, for etter det vi hadde sett i guideboken var det rett og slett ikke lov til å misse fjellbassengene i Papigo. På Google så det spektakulært ut, og det var det, men dessverre var vannstanden litt lav akkurat da vi var der. Så det ble ikke noen dukkert denne gangen, men vi fikk tatt en oppdagelsesferd langs formasjonene i fjellet. Sykt heftig!

Papigo Rock Pools

Til tross for at reisen hadde vært helt fantastisk så langt og klart overtruffet alle forventningene våre, sto vi nå foran det som skulle bli høydepunktet av dem alle.

Papigo Towers

Vi sjekket inn på rommet vårt på Papigo Towers og satte oss på terrassen, som er hugget inn i fjellveggen og har utsikt over hele kløften. Vi kunne skimte Vikos på den andre siden, og i løpet av kvelden ble hele ravinen svøpt i varmt kveldslys og solnedgang. Vi ble sittende lenge etter at mørket hadde senket seg over byen, og da magene begynte å murre begav vi oss en trapp opp til middagen som ventet.

Mikro Papigo

De neste dagene dro jeg på fjellturer, mens Calle syklet. En dag dro vi til Konitsa for å kikke på enda en heftig steinbro og sykle opp langs elven.

Mette på greske steinbroer, dype raviner, uendelige serpentinveier og fantastisk mat rullet vi til slutt tilbake mot flyplassen i Ioannina. Reisen var veldig mye mer enn hva vi hadde forstilt oss, og tankene gikk allerede i retning av et påskudd for å komme tilbake hit en annen gang.

Takk for nå – vi kommer gjerne tilbake!

Lisa og Calle ❤